Ingrid Espelid Hovig (1924–2018)

Ingrid Espelid Hovig

•Født 3. juni 1924
Fødested Askøy, Hordaland

•Husstellærer, kringkastingsmedarbeider og kokebokforfatter.
•Foreldre: Forretningsfører, herredsagronom Ivar Espelid (1880–1946) og lærer Gudrid Eidnes (1883–1959). Gift 23.6.1977 med arkitekt Jan Inge Hovig (11.5.1920–4.7.1977), sønn av lærer Johannes Sigurd Hovig (1895–1953) og lærer Gudlaug Pauline Tangstad (1900–69).

•Ingrid Espelid vokste opp på Askøy utenfor Bergen. Hun tok examen artium som privatist 1947, etterfulgt av Statens lærerinneskole i husstell på Stabekk i Bærum 1947–49. Med denne utdanningen i bagasjen gikk hun inn i den kulinariske kurs- og demonstrasjonsvirksomheten som allerede var en etablert metode for å lansere nye produkter og for å opplyse folk om kosthold. Opplysningsutvalget for fisk, som var hennes oppdragsgiver i mange år, ønsket å øke folks forbruk av matvarer fra havet. Fiskeindustriens ønske om økt omsetning, sammen med forståelsen for de store helsemessige fordelene ved mer bruk av fisk i kostholdet, la grunnlaget for kampanjer der Ingrid Espelid som husstellkonsulent i årene 1952–62 (avbrutt av kortere engasjementer som husstellærer) reiste rundt i norske byer og bygder for å vise hvordan fisk kunne tilberedes. Det finnes neppe noen som har renset flere sild på offentlig sted enn hun har, men det viktigste var den enkle og pedagogiske måten hun brukte for å forklare publikum hva hun drev med. Det var bakgrunnen for at hun ble trukket inn da NRK begynte sine prøvesendinger med fjernsyn i 1950-årene.

•Ingrid Espelid Hovig var ansatt som programsekretær i NRK Fjernsynet 1964–68 og 1970–96, og hennes programmer fra Fjernsynskjøkkenet ble raskt en av de mest sette programposter i det nye mediet. De som arbeidet sammen med henne under fjernsynsproduksjonene, roste den evnen hun hadde til å få folk i tale og til å gi intervjuobjektene trygghet. Hun var også selv usedvanlig profesjonell og trygg foran kamera, og hennes faste replikk “Så jukser vi litt” – når hun forklarte hvordan tilbereding av et større måltid kunne presses inn i et halvtimes program – gikk inn som et stående uttrykk i det norske språk.

•Gjennom et 40-årig fjernsynsliv reiste hun Norge og verden rundt for å lage reportasjer om hvordan mennesker tilberedte mat i ulike kulturer. Reisene i Norge var basert på en grunntanke: Hun var opptatt av å få alle landsdelers kokekunst presentert i fjernsynet. Det var ikke snakk om å lage et hovedstadsprogram, og derfor var det også viktig å gi oppskrifter som inneholdt råvarer alle kunne få tak i. Da hun begynte, var det stort sett bare i spesialforretninger i Oslo man kunne finne eksotiske krydder og andre lekkerheter, og Ingrid ville ikke ha et program som virket ekskluderende.

•Mange identifiserer Ingrid Espelid Hovig med den lille persilledusken som pyntet så mange av hennes retter, men persillen var noe langt mer enn pynt. Den var et symbol på de sunne råvarene, for ernæringsaspektet lå i alle år som et fast grunnlag i hennes matlaging. Da mange tradisjonelle norske vaner og holdninger endret seg i løpet av 1980-årene, begynte noen å se hennes vektlegging av helse og ernæring som et uttrykk for en sur og moraliserende puritanisme. Dette er å snu tingene på hodet: Matglede var et mål for Hovig, og derfor la hun så stor vekt på hvordan man kunne skape velsmakende retter av de sunne råvarene. Men det skulle altså være råvarer som var tilgjengelige for alle, og derfor ikke altfor kostbare. Hun visste at god mat ikke nødvendigvis måtte være dyr mat. Det betyr at hun i første rekke gav oppskrifter på hverdagsmat, men hun kunne også slå til og overraske med oppskrifter som Kylling med 40 hvitløksbåter.

•På den annen side introduserte hun også fine franske patéer og andre godsaker for fjernsynsseerne. Hun hadde ikke bare studert norsk husstell, men hadde gått på kurs i Paris for å lære la cuisine française. Dessuten trakk hun inn i sitt fjernsynsstudio den nye generasjonen av unge kreative kokker som gjorde seg internasjonalt og nasjonalt bemerket. For hun hadde selv ingen ambisjon om å bli stjernekokk, slik heller ikke hennes forgjengere Hanna Winsnes og Henriette Schønberg Erken hadde det. De ble i stedet alle stjerneformidlere.

•Ved siden av fjernsynsarbeidet har Ingrid Espelid Hovig skrevet og bearbeidet en lang rekke kokebøker, og med permisjon fra NRK var hun 1968–70 fredskorpsdeltaker i Uganda. Hennes informasjonsvirksomhet har innbrakt et dusin norske og internasjonale priser, flere av dem som heder for innsatsen på helsesektoren. Da hun 1994 ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden, var hun som 70-åring i teorien pensjonist. Men bare i teorien. Med samme energi som før fortsatte hun i flere år å lage matprogrammer i NRK, skrive kokebøker og i tillegg reise som “ambassadør” for Statens råd for ernæring og fysisk aktivitet.

Verker
• Fullstendig bibliografi i Gubalari. Festskrift til Ingrid Espelid Hovigs 75-årsdag, 1999
Bøker (et utvalg)
• Ingrid Espelid ber til bords. Mat frå TV-kjøkkenet, 1967
• Som ein dråpe sand. To år i Uganda, 1970
• red. Den rutete kokeboken, 1982
• God mat, god ernæring (sm.m. K. R. Norum), 1984
• Velkommen til mitt kjøkken. 20 år i fjernsynskjøkkenet, 1985
• red. Den smårutete kokeboken, 1987 (ny utg. Den blårutete kokeboken, 2000)
• Innvandra mat (sm.m. A. Skre og R. Jucker), 1988
• red. Gyldendals nye store kokebok, 1989
• The best of traditional Norwegian cuisine, 1992
• Ingrid og kokkene, 2000
Videogrammer
• Ingrids videokjøkken, 3 kassetter, 1995

Kilder og litteratur
• Gubalari. Festskrift til Ingrid Espelid Hovigs 75-årsdag, 1999
• I. L. Moe Edvardsen: Til bords med Ingrid Espelid Hovig. Om Fjernsynskjøkkenets formidling av hverdagsmat, h.oppg. UiO, 1999
• I. Espelid Hovig: Ingrid og kokkene, 2000

•Notaker, Henry. (2009, 13. februar). Ingrid Espelid Hovig. I Norsk biografisk leksikon. Hentet 6. januar 2014 fra http://nbl.snl.no/Ingrid_Espelid_Hovi...