Rammefortellingen er to joggere i en skog der de to har løpt seg vill og så treffer hverandre. Fra tiden før løpeturen kommer særlig den enes liv inn i gapahuken som de omsider finner. Den kvinnelige hovedpersonenes fortid fra ung kvinne og inn i et slags voksenliv, hennes opplevelser, tanker, handlinger - i hverdag etter hverdag. Vi er aller mest i hodet hennes, men av og til i den mannliges joggerens hode. Til slutt - etter to døgn - finner de en redning - i bakteppet av fortidighet.

Eksistensielt om å gå seg vill i livet

Den danske forfatteren Helle Helle (f. 1965) har utgitt 11 bøker fra hun debuterte i 1993 og frem til i dag. Syv av disse har kommet ut på norsk (samtlige på Oktober forlag). Selv har jeg bare lest en av disse - "Ned til hundene" (2009), en bok jeg for øvrig ikke ble overvettes begeistret for. Den gangen merket jeg meg imidlertid bokas sterke språklige kvaliteter, og hadde bestemt meg for at jeg ønsket å gi forfatteren flere sjanser.

"Hvis du vil" er en av årets nominerte bøker til Nordisk Råds Litteraturpris, og nettopp av den grunn hører den med blant bøkene jeg har ønsket å prioritere å lese. (Her er en link til en oversikt over samtlige nominerte.)

Rammen for den lille kortromanen "Hvis du vil" er to villfarne joggere som møtes tilfeldig inne i skogen. Roar er 48 år og er ute og løper for første gang. Han er egentlig på seminar, og litt for sent oppdager han at skoene han har kjøpt ikke er i samme størrelse. Dette fører til vonde gnagsår. Den navnløse kvinnen er 10 år yngre, og har mer løpetrening, men kanskje ikke akkurat i denne skogen. Ingen av dem finner tilbake til utgangspunktet, og de er for lengst utenfor mobildekningsområdet. Mørket faller på, og de ender med å søke tilflukt i en gapahuk. Der er de nødt til å overnatte. Roars gnagsår gjør at han nesten ikke klarer å gå, og de har verken mat eller drikke med seg. Sårbarheten i situasjonen blir etter hvert eksistensiell, fordi det er så lite som skal til for å virke truende på hele tilværelsen.

"Mørket ligger tett inne mellom granene, ingen av oss kommenterer det. Men vi har satt opp farten litt, det medfører et visst ubehag i mitt tilfelle. Jeg kompenserer for vannblemmesmerten ved å gjøre høyre bein lett stivt og svinge det i en liten bue for hvert skritt, men jeg holder tempoet.
- Nå burde du absolutt ta dem av, det er jo mykt her, sier hun.
Igjen kommer denne ustanselige klikkingen fra henne. Jeg lurer på om hun ikke merker det selv, ellers beveger vi oss lydløst på strekningen.
- Hvor lenge har du løpt, da?" (side 12)

I løpet av natten forteller de hverandre sine historier. Hva annet kan de gjøre, der de er prisgitt hverandre i stundens alvor? Dette fører til en dyp fortrolighet som nesten bare er mulig mellom fremmede mennesker når man nettopp befinner seg i en eksistensielt truende situasjon. Vi aner at deres villfarelse - det at de har løpt seg vill i skogen - nesten blir et slags symbol på en villfarelse i livet som sådan. Begge befinner seg enten i eller like i nærheten av middagshøyden i livet, et slikt tidspunkt som naturlig kaller på tanker om hva man har fått ut av livet så langt og om dette er dit man vil.

Hennes historie fortelles i tredjeperson entall - hans historie i jeg-form. Det er jo først og fremst han - Roars - perspektiv det meste ses fra i denne lille romanen. Vi aner to mennesker som så langt i livet ikke har tatt aktive grep om tilværelsen, men som bare har drevet i de retninger tilfeldighetene har ført dem. Fordi de må holde varmen i den kalde natten, kommer de svært tett på hverandre - i dobbel forstand. Så tett at det kanskje ikke er så nøye om de finner tilbake til sivilisasjonen så altfor raskt?

"Det var noe som falt på plass i henne, kanskje var det sånn å ta seg sammen. Hun styrte humørsvingningene sine, hun skyldte på alle årene alene. Hver kveld lå hun i sengen og ramset opp alt det hun var takknemlig for. Det var urimelig mye." (side 99)

Kvinnen begynte tidligere å strikke, og slik formulerer forfatteren hennes tanker om dette:

"Bare tanken på Christian inni en genser hun hadde strikket." (side 99)

Hvordan beskrive kjærligheten mellom to mennesker vakrere enn dette, uten bruk av forslitte klisjéer?

Noe av det jeg liker aller best med denne romanen er alle refleksjonene som er flettet inn i historien, fordi de - samtidig som de handler om disse to personene - også får en slags gjenkjennelig allmenngyldighet. Det handler om faser i livet, om hva som betyr noe og om å åpne opp for andre. Om å evne å stole på andre, selv om man har fått noen slag i trynet i årenes løp. Det er greit å gå seg vill bare man ikke mister seg selv.

Denne romanen er for meg en vakker kjærlighetshistorie om å elske og å ha mistet, og om å evne å reise seg igjen og starte på nytt. Historien grep meg dypt, og jeg kjente på en lyst til å lese den om igjen da siste side var vendt. Som om det å lese den om igjen ville gitt meg flere svar på spørsmålene jeg satt igjen med ...

En fin bok det er verdt å få med seg!

Utgitt i Danmark: 2014
Originaltittel: Hvis det er
Utgitt i Norge: 2015
Forlag: Oktober forlag
Oversatt: Trude Marstein
Antall sider: 141
ISBN: 978-82-495-1496-0 ( )