Arne B. Rostad og Hallvard Bræin [director]

Dette er en film som egentlig av uforklarlige grunner har blitt stående usett i filmhyllene mine i noen år, før jeg altså fant den frem i dag og tenkte at jeg skulle se den mens jeg tok for meg strykehaugen. Hvor feil jeg kunne ta mht. valg av setting! Dette var nemlig en film som krevde den dypeste konsentrasjon fra meg som seer! Og det kan jeg love at den også fikk!

I filmen møter vi kulturmennesket og kunstneren Erik Bye slik han fremsto den siste tiden han levde, vel vitende om at han snart skulle dø. Filmen er ikke ment som en dokumentar om hans liv, og det det snakkes minst om er døden. I nære samtaler med Erik Bye fokuseres det på livet hans der og da, på hvilke drømmer han har hatt og hva han gjerne skulle ha gjort dersom han fikk leve livet på nytt.

Erik Bye er innom mange temaer - som at han var mobbeoffer på skolen, hvorfor han mistet respekten for autoriteter ganske tidlig i sitt liv, at han rystes over hva media velger å lage nyhetsreportasjer om osv. Det skjer mange viktige ting i verden, mens media i følge Erik Bye holder på med for mye "dillball". Skjønt det er kanskje dette det norske folk vil ha? Erik Bye engasjerte seg også sterkt i Biafra-krigen på slutten av 1960-tallet. Og han forteller om paradokset ved å finne ut at granatene som ble brukt under krigen, kom fra Raufoss våpenfabrikk - av alle ting! Han har/hadde sterke meninger om så mangt. Bl.a. reagerte han sterkt på at enkelte politikere opptrer som om de skulle ha blitt våre herrer, mens de i realiteten er folkets og demokratiets tjenere. "Dette må de snart forstå!" tordner han.

For øvrig fokuserer filmen på musikeren og poeten Erik Bye. Intervjuene med ham er gjort de siste tre årene av hans liv, og de siste opptakene ble gjort så sent som tre uker før han døde. Det er en nokså annerledes Erik Bye vi møter. Han fremstår som friere og mer full av fandenivoldskhet enn det vi vanligvis var vant med når det gjaldt ham. All ære til dem som har laget denne filmen om en av Norges største kulturpersonligheter!

Avslutningsvis nevner jeg at Erik Bye døde 13. oktober 2004, 78 år gammel. Han hadde Master of Art i fagene engelsk, journalistikk og dramaturgi, og jobbet i en årrekke i NrK. Han fikk en rekke priser i løpet av sitt liv - flere enn de fleste andre det er naturlig å sammenligne ham med. Jeg satt med en følelse av å bivåne en del av norgeshistorien mens jeg fulgte Erik Bye gjennom de siste årene av hans liv. Han var ikke bare et ikon - han var jo nærmest en institusjon!

Denne dokumentaren er også prisbelønt. Mest av alt synes jeg Andreapris-juryen med få ord har klart å oppsummere hva denne filmen handler om:

"Årets prisvinner er en kraftfull film om livet, om det engasjerte mennesket og om menneskets drømmer. Regissørene portretterer ikke bare en kulturpersonlighet, de kommer inn under huden på et menneske. Og filmen makter, på tvers av generasjoner, å ta publikum med inn i dette menneskets liv."

Terningkast fem fra meg.… (más)