Det er ikke helt nemt at anmelde Bergeners af Tomas Espedal. Det er en roman båret af stemninger frem for plot, og det er samtidig en bog, der ikke tager sig af almindelige genrebetegnelser men i stedet vælger sin egen vej.

Bogen tager sit udgangspunkt i New York. Fortælleren, der deler navn og karriere med forfatteren, er der i professionelt øjemed, men han er rejst derover med sin kæreste, Janne, som han håber at tilbringe resten af livet med. Under en middag filosoferer han over det mærkelige i, at de så langt hjemmefra skal have norsk laks til aftensmad.

”Tomas, sagde hun. Jeg ved ikke hvordan jeg skal sige det. Jeg ved ikke om det er rigtigt at sige det nu. Jeg har ventet og ventet på den rigtige anledning, på det rigtige tidspunkt, men det rigtige tidspunkt kommer aldrig, lader det til, men fordi du sagde det med laksen, så siger jeg det nu. Når vi kommer hjem, er vi nødt til at gå fra hinanden.” (s. 13)

Det er jo et ret fantastisk afsnit, og det er på sin vis også hele omdrejningspunktet for romanen. Ikke sådan at forstå, at der står en masse om samlivet med Janne eller at bruddet adresseres direkte, men hele teksten er båret af en melankoli, der udspringer af den tabte kærlighed, som fortælleren ikke kan komme sig over. Der hjælper anerkendelsen og de andre berømte kunstnere, som han konstant støder ind i, ikke meget.

Det autofiktive spor fordobles i afsnittene om Karl-Ove Knausgårds Min Kamp. Bind V udkommer, mens Bergeners står på, og bindet beskæftiger sig bl.a. med Knausgårds udlægning af et drikkelag hos Espedal, hvor Knausgård havde sex med en kvinde, og hvor der måske / måske ikke var tale om voldtægt, og hvor Espedal også blev beskyldt for at have truet kvindens kæreste med bank. Man kan med god ret spørge sig, om forfattere har ret til med navns nævnelse af diskutere den slags og samtidig gemme sig bag genrebetegnelsen roman. For det meste er den evindelige name-dropping og sammenstød med forfatterkolleger mest af alt trættende.

Til gengæld er billedet af Bergen betagende. Espedal har ladet sig inspirere af Joyce’s Dubliners, og selvom der rejses meget, så er omdrejningspunktet altid hjembyen. Espedal bevæger sig ubesværet mellem glimt fra voksenlivet og klare barndomserindringer om leg og sammenstød med børn og unge fra andre bydele, og adgangen til barndommens gade bliver ligetil, da han flytter fra sin moderne lejlighed til forældrenes rækkehus. Endelig er han kommet hjem, andre steder interesserer ham mindre og mindre – kun mangler Janne for at gøre tilværelsen perfekt.

Espedal skriver en vidunderlig prosa, som er godt oversat af Jannie Jensen og Arild Batzer, og jeg nød at flyde med på hans strøm af tidsbilleder, erindringer og skarpe iagttagelser. Men det er også en bog, der ikke sætter sig mange spor, fordi der kun er en antydning af historie og nærmest ingen genkendelige personer – trods de mange virkelige berømtheder – at hæfte sig ved. ( )

Espedal is a noted Norwegian writer who has won a literary award and been nominated for the Nordic Council Literature Prize.

The title refers to the inhabitants of Bergen, the second-largest city in Norway, termed its “intellectual capital”, and the author’s home town.

I read the book in Danish as owing to the Corona crisis the libraries weren’t functioning properly and I couldn’t order books in English. The original was in Norwegian.

Espedal has his own particular style of writing, and I love it.

But the book is not just about the people of Bergen but about anything that catches Espedal’s attention. He writes about the way he feels, what he eats, what he does in the course of the day, the women he’s involved with and whether or not he’s able to write.

He uses repetition as a means of accentuating his meaning.

He’s not afraid to describe his life honestly, though his style of life is not the best

He discusses other writers, famous and lesser-known, and their works.

He tells us about Maud and Frode. Maud is a prostitute he becomes involved with –

“I quickly became addicted to her. And at the same time as I began to show my feelings, the first evening I told her I needed her, that I wanted to see her again, she took great pains to tell me how many men she had known and how many she still knew; she recited diverse names, names of men I knew, a minister of the church, a musician, a writer, an artist, and a number of names I didn’t know, it was a long list of names and now I was one of the names.

She liked to see me furious, jealous, in despair.

She liked to see me weak, it made her feel good, it made her strong.”

Frode begins to call Espedal at night when he’s drunk. He says he’s Maud’s boyfriend and “he knew what I did with his girlfriend and how I did it with his girlfriend, he yelled it into the phone. Curses and insults and obscenities in a bellowing screed of English and Norwegian and an incomprehensible language that turned into snuffling and tears and occasionally a howl”.

It turned out Frode was a drug addict who could be dangerous, he beat up Maud and was convicted of assault against her; he had never been her boyfriend and terrorized those she had been with.

He recounts the whole story about Maud and Frode and also Karl Ove, another man Frode rings to at night.

Espedal sometimes writes in a unique, strange poetry-like style, with parts of the sentences at the right of the age, which is a bit distracting and hard to understand.

Sometimes he changes between the 3rd and 1st person when writing about himself (presumably).

Some of the sections of the book are dedicated to specific women.

He travels the world and writes about the cities he visits and the hotels he stays in.

Much of his writing revolves around finding flats and rooms in which he can write. He has lived in cheap flats and in inferior rooms; some of the rooms were so bad that he got a rash on his face and on his body, others gave him breathing problems and insomnia.

He moved from one hopeless place to the next where he could write whenever and wherever he wanted. Then he moved to a perfect flat he took over from his sister and lived there for two years; he had never seen a more beautiful living-room; but he couldn’t write there, not a single novel, not a single short story.

Eventually, in the middle of the book, he did get round to writing about Bergen and the Bergeners.

He states that a writer must describe the town he lives in, the time he lives in, friends, discussions, politics, loneliness. And that is what he does. “Everything we write must be true and we must describe reality with all the earnestness and strength we have.”

He writes a section on loneliness:

“You don’t get lonely from being alone, it’s when you’ve grown used to living with your partner and child and all that surrounds you of family and friends, it’s when you suddenly lose everything you’ve come to love and become dependent on it, that’s when you become lonely.”

If you appreciate good literature/writing, try this book, or others by Tomas Espedal. I find his style of writing unique and addictive. ( )

https://msarki.tumblr.com/post/167619140068/bergeners-by-tomas-espedal

The weakest book in Espedal’s oeuvre. Fits and starts that end in disappointment. A sadness deeply expressed being his only achievement. What began with so much promise dissolves into disinterest and eventual boredom. A sentence here and there enough to titillate and then nothing to follow. Late in the book are feeble attempts at writing poetry. And because Espedal is held in such high esteem it is a travesty this book was ever published. It may be the writer has nothing left to say. Let’s hope not for goodness’ sake. ( )

Med Bergen som kulisse

Tomas Espedal er en forfatter jeg har et noe begrenset kjennskap til, i og med at jeg tidligere kun har lest to av hans bøker - "Imot kunsten" (2009) og "Imot naturen" (2011).

Jeg vet ikke helt hva jeg ventet da jeg bestemte meg for å lese hans siste bok "Bergeners", en bok jeg har inntrykk av at kritikerne har trykket til sitt bryst, mens leserne - i alle fall dem jeg har snakket med - har vært rimelig lunkne. "Bergeners" skal visstnok være en bok med klare paralleller til James Joyce´s "Dubliners" - i alle fall tittelmessig. Fordelen med Tomas Espedals bøker er imidlertid tykkelsen på bøkene, eller mangel på sådan. Bøkene hans inneholder nemlig sjelden mer enn 150-170 sider. Men så er nok herr Espedal mer opptatt av kvalitet enn kvantitet enn hva den godeste Joyce var ... synes nå jeg.

På grunn av mine nokså lukne forventninger til boka, som jeg bestemte meg for å lese før 7. januar i år (som er fristen for å nominere) ene og alene på grunn av bokbloggerprisen som skal deles ut til neste år (lese den ville jeg ha gjort uansett - bare for å ha sagt det!) , var jeg så og si totalt uforberedt på den formidable leseopplevelsen det faktisk skulle bli å lese "Bergeners" - i alle fall i all hovedsak. I ettertid er jeg ikke helt sikker på hva slags bok jeg egentlig har lest; er det en selvbiografi, en memoarbok, en dagbok, et essay eller en genre-overskridende bok i grenseland mot romanen? Uansett - blås i dette - og bare nyt setningene som dukker opp underveis i boka! Her er alt: om kjærlighet til byer, Bergen i særdeleshet, kjærlighet til mennesker man har mistet (i særdeleshet forfatterens ekskjæreste Janne), den ufrivillige ensomheten etter et brudd, om hva som skal til for å skape stor litteratur, om det erke-bergenske fremstilt på humoristisk vis, om kjente steder i Bergen sentrum og omegn (bonus for oss som har et forhold til byen), om viktigheten av å ha et eget rom med en dør man kan låse osv. Ja, han har til og med fått med seg 22. juli. Jeg fikk dessuten oppleve enda en tur med Bergensbanen, som jeg i studiedagene tok flere ganger hvert år når jeg skulle hjem til foreldrene mine i ferier - og hjem/tilbake til hybelen i Bergen igjen. Kanskje er det likevel lettere å akseptere alle sprangene fra det ene til det andre temaet i boka, dersom man tenker seg at "Bergeners" er slags en memoarbok?

Jeg elsker bøker med stor sitatfaktor, og dette er definitivt én av dem. Ja, noen av sitatene er nesten som aforismer. Som denne:

"Det er vakkert å se sin kjæreste gå mellom bokhyllene og lete etter de samme bøkene som en selv." (side 10)

Han har noen tilsvarende om ensomhet lenger ute i boka.

Og mens forfatteren nyter et opphold i New York sammen med kjæresten Janne, forteller hun ham at det må bli slutt når de kommer hjem ... En ting er forfatterens følelser, men mon tro hvordan det er å være Janne og (u)frivillig bli hovedperson i bok etter bok ... slik hun også var i "Imot naturen"? Og mon tro hvordan det kan være å bli nestemann i rekken - med en udødeliggjort ekskjæreste som grunnlag for kjærestens litterære suksess? Dette var i alle fall tanker jeg gjorde meg under lesningen av "Bergeners".

"Hvordan kan det ha seg, sier hun med det bløte ansiktet, munnen er våt, hun spytter ordene ut, de treffer meg i ansiktet som vann; det er umulig å se om hun gråter eller om det er regn hun har i øynene; hvordan holder vi ut å bo i denne byen, år etter år, jeg blir syk av det, av å leve i denne fuktigheten, sommer som vinter, høst og vår. Jeg vil gå ned en gate i lette klær, i blusene mine, tørrskodd, med frie hender, en håndveske, barhodet; det er ikke mulig uten å bli ydmyket av dette vannet som faller ned over oss hele tiden. Kan en by ødelegge et kjærlighetsforhold?" (side 72)

Ja, kan en by som Bergen, som forfatteren selv ikke klarer å forlate, ødelegge et kjærlighetsforhold? Komme mellom to elskende, fordi ingen av dem klarer å bo i samme by ...

Innimellom sprutet jeg ut i latter. Som da Espedal forteller om sitt møte med Dag Solstad i forbindelse med en bokmesse i Madrid. Han føler at han er nødt til å sette seg ned sammen med sin norske forfatterkollega, til tross for at de egentlig ikke har noe å si hverandre. Og så kommer de inn på den tyske forfatteren Thomas Mann, som skrev i dagbøkene sine hver kveld før han gikk til sengs. Og der sitter altså Dag Solstad, med sitt bustete, kritthvite hår, "tidløs og monstrøs" i følge Espedal - og så roper plutselig Solstad ut "hvorfor gikk han ikke heller bare å la seg?" Man kan levende se det hele for seg! Og jeg må le hver gang jeg ser episoden foran meg. Og jeg ler også så jeg nesten griner når jeg leser om forfatterens møte med Brigt Jensen, hvor han advarer Espedal mot å bli værende i Bergen, fordi han risikerer å bli "for bergensk" - mens Espedal selv tenker i sitt stille sinn at det sannelig ikke har hjulpet for Brigt Jensen å flytte fra Bergen ... Erkebergenseren i egen person!

Jakten på det perfekte rommet å skrive i forteller Espedal om fra side 68. Han hadde mottatt penger for romanen "Biografi (glemsel)", og for dem laget han sin perfekte skrivestue. Han ble lykkelig av å være i rommet, en stue vakrere enn han noen gang hadde sett. Men skrive der fikk han ikke til ... Det fødes ikke stor kunst av det gode liv. Derimot av smerte ... Som vennen Kristian Linz siteres med i boka: "Lykken er i ferd med å ødelegge karrieren min, sier han; jeg klarer ikke å skrive gode sanger når jeg har det godt." (side 81)

Samtidig med at Janne forlater ham, flytter datteren hjemmefra og til Oslo.Paradoksalt nok til den samme byen Janne drar. Tidligere har han sagt at alle på et eller annet tidspunkt i livet bør bo noen år i hovedstaden. Nå kunne ha spist ordene sine.

"Den første kvelden jeg satt alene i stuen, både datteren og kjæresten min flyttet, omtrent samtidig, ut av huset, til Oslo, så satt jeg med hodet i hendene og syntes synd på meg selv. Jeg gråt og sa flere ganger høyt (det var jo ingen som hørte meg): Hvordan kunne dere bare forlate meg på denne måten. Jeg som i så mange år, sa jeg, har gitt dere alt mitt beste, all min kjærlighet og nesten hele min tid, og så flytter dere ut og lar meg sitte igjen alene på denne måten.

Hvordan skal man så, i en alder av snart femti år, innrede seg i et tomt hus?

Hvordan skal man forholde seg til sin egen ensomhet, hva skal man fylle den med?

Hvordan skal man leve?

Jeg vet det ikke, jeg vet det ikke." (side 105)

Jeg fikk nesten teen i halsen da jeg leste om hva som egentlig skjedde i Espedals leilighet den gangen han hadde med seg Karl Ove Knausgård og Maud på nachspiel - den skjebnesvangre natten som Knausgård har skrevet om i Min Kamp 5 - den påståtte voldtekten og utpresningen fra kvinnens kjærestes side ... Bedre oppreisning for kameraten kunne han ikke ha gitt ... Samtidig skjønner jeg ikke helt hva dette har i denne boka å gjøre. Rent bortsett fra at Espedal følte at han måtte rømme landet nettopp på grunn av mediatrøkket etter utgivelsen av Min kamp 5 ... Dermed handlet det til syvende og sist vel så mye om ham som om Knausgård.

Alt i alt er dette en bok som det er vel verdt å få med seg i mylderet av gode bøker som utgis! Underveis veksler han mellom å skrive om seg selv i jeg-person og i tredje person entall, og dette bidro til å øke mangfoldet i tekstene, slik jeg opplevde det. Ikke bare liker jeg Espedals fortellerstemme svært godt og synes han skriver poetisk og vakkert, men jeg liker også godt at Bergen - byen jeg elsker - settes i sentrum for begivenhetene. At han er innom New York, Madrid og Berlin skader heller ikke. Jeg opplevde for øvrig denne boka som langt enklere å forstå og nærme seg enn de to foregående bøkene hans, hvor jeg tenker at det først er ved andre lesning man virkelig får med seg alt hva forfatteren har forsøkt å formidle. Kanskje er dette fordi temaene i "Bergensers" er nokså konkrete og relativt lettfattelige, tross alt? Eller kanskje det har med at jeg har vendt meg til forfatterens spesielle fortellerstil? Eller rett og slett fordi den er mer morsom, mer leken og mindre dyster enn de foregående bøkene hans? Jeg anbefaler denne boka varmt! Og så håper jeg at Espedal i neste bok har lagt affæren med Janne bak seg for godt, og skriver om noe helt annet!

Utgitt: 2013
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 153 ( )