Bokklubb, Rogaland, ( )

For et grep på språket Kielland har! Assosiasjonen gikk overraskende mot Salman Rushdie, for som når en leser Rushdie kan en le før en vet hva en ler av, en latter som ved nærmere analyse ikke er knyttet til en hendelse som er lattervekkende i seg selv, men som henger på frydefull bruk av språket.

Boken er en påminnelse om at kun tre små generasjoner tilbake var også kvinners posisjon i dette landet fullstendig avhengig av hva far, mann og brødre mente måtte være rett og galt. Selv Rachel Garman, en intelligent og pengesterk dame trenger et puff i ryggen av bokens radikale helt, Jacob Worse, for å stå frem på egne ben.

Den "frie"kvinnen finner sitt motstykke i Madeleine, som blir lurt inn i ekteskap med presten Martens, hvis måte å undertrykke på er aldri å engasjere seg, drepe hennes glød med en mild overbærende stemme, strøk over skulderen, og gjøre henne til "Lena" som er et bedre prestekonenavn enn dette "fremmede franske", som jo er henne. Kritikken mot utøvelse av denne form for "kristendom" får her en sterk stemme.

Det er også en bok for de som nå, enten i naivitet eller i grådighet har hast med å vende tilbake mot et samfunn hvor vi gir slipp på de rettigheter og plikter alminnelige arbeidsfolk har vunnet, en respons dels på de siste tiårs bruk av velferdssamfunnets smutthull (noe som skjer når en ikke forstå plikt-delen/ at opprettholdelse avhengig av tilbakeholdenhet), dels ved å omfavne det "dynamiske" arbeidslivet som er et skalkeskjul for det nye løsarbeidersystemet; Om vi har den optimale kombinasjon av kunnskap som gir maximal uttelling hos arbeidstakere mellom 35 og 50 år, så trenger vi like fullt et samfunn som har plass til resten av arbeidsstokken .Den opportunistiske dansen som får de som er yngre og de som er eldre til å falle mellom alle stoler er mer lønnsom for noen svært få i en snever forstand, for tryggheten i samfunnet og for individuell trivsel og helse (de to henger nøye sammen), er løsarbeidersystemet som kommer av det "dynamiske" synet på arbeidsstokken på sikt svært uheldig; Individet som produserer max mellom 35 og 50, skal leve frem til han er 35 og etter 50 også: Vi har alle livsfaser. ( )

Etter å ha lest "Buddenbrooks - en families forfall" av Thomas Mann i fjor høst, og fått med meg at hans store inspirasjon nettopp var Alexander Kiellands "Garman & Worse", har jeg lenge tenkt at jeg absolutt burde lese denne boka. Jeg var derfor snar til å sikre meg den da jeg kom over lydboka, som Cappelen Damm har sørget for å utgi. Det angrer jeg ikke, for dette har virkelig vært en fantastisk fin leseropplevelse!

Handlingen i "Garman & Worse" er lagt til Stavanger i 1870-årene. Byens navn nevnes riktignok aldri, men det er opplest og vedtatt at det dreier seg om Stavanger, Kiellands hjemby. Sentralt står handelshuset Sandsgaard, som opprinnelig ble stiftet av de to høyaktede handelsfamiliene Garman og Worse. Etter hvert er det Garman-familien som har overtatt kontrollen over handelshuset.

På mange måter kan man si at boka handler om konflikten mellom gamle tradisjoner og fremveksten av det moderne samfunnet. Dette kommer til uttrykk ved at Christian Fredrik Garman, også kalt ungkonsulen, er opptatt av å ivareta sin fars opprinnelige idéer, selv om mange av disse er direkte bakstreverske. Sønnen hans Morten Garman forsøker derimot å få faren med på modernisering i tråd med samfunnsutviklingen ellers. De blir i grunnen aldri enige. Og det hele kuliminerer da et skip som er bygget av handelshuset nær går tapt i brann, og den gamle praktisk talt tar sin død av det.

Nokså uvant litteratur fra denne tiden, har kvinnene en nokså sentral plass i Kiellands roman. Dessverre ikke alltid i positiv forstand, men dog. I første rekke møter vi Madeleine Garman, datter av Richard Garman og den fortapte sønn i Garman-slekten. Han har en fortid som ikke helt lot seg harmonere med Garman-slektens strenge krav til hva som sømmet seg, og i sin tid ble han nærmest forvist til Bratvold, hvor han er fyrforvalter. Den dagen han skjønner at Madeleine er forelsket i den i hans øyne nokså enkle vente-Per, sender han henne til byen for at hun skal bo hos hans bror, Christian Fredrik Garman, og tilegne seg mer forfinede vaner. Madeleine visner imidlertid nesten hen i byen. Hun trives ikke blant sine forfinede slektninger og lengter etter vente-Per. Helt til hun på sett og vis lar seg sjarmere av Delphin, en mann som evner å få kvinnene til å le i dette ellers så humørløse sosiale sjiktet. Etter hvert skal det imidlertid vise seg at hun ikke er alene om å la seg sjarmere av Delphin. Da det for alvor går opp for henne at noe pågår mellom Fanny, Morten Garmans kone, og Delphin, tar hun nesten sin død av det. Noe enkemannen og presten Martens vet å utnytte, og i et svakt øyeblikk får henne til å svare ja til sitt frieri ... Dette blir et valg Madeleine senere skal komme til å angre dypt.

En annen kvinneskikkelse som fremstår som meget sterk er Rachel Garman. Skjønt fordi kvinnenes stilling nå engang var slik den var på den tiden, var hun henvist til å bruke kvinnelist og ikke rent lite av manipuleringens kunst for å oppnå det hun ville gjennom mennene hun var omgitt. Hun utfordrer flere av mennene i nærmiljøet, og for den godeste kandidat Johnsen holder det på å gå virkelig galt etter at Rachel har utfordret ham til å holde en tordentale i kirken - om den tvil han selvsagt deler med alle, men som ingen tør å vedstå seg. Og som ingen vedstår seg uten store omkostninger for dem selv ... heller ikke kandidat Johnsen! Men til alt hell forbarmer presten seg over ham, og kandidat Johnsen blir unnskyldt grunnet en antatt forelskelse i Rachel.

Det er mange lag i Kiellands roman, som ikke bare var hans første roman, men som også regnes som hans aller beste. Kielland har for øvrig skrevet en frittstående fortsettelse av denne romanen - "Skipper Worse". Det jeg likte aller best med "Garman & Worse" er forfatterens gode skildringer av miljøet og menneskene i 1870-årenes Stavanger. Nokså raskt ble jeg sugd inn i stemningen i boka. Og der moderne forfattere gjerne er overtydelige og overlater lite til fantasien, evner Kielland på en brilliant måte antydningens kunst slik at jeg som leser må tolke selv og lete etter forfatterens mening mellom linjene. Jeg har tidligere opplevd Eilif Armand som oppleser av Amalie Skrams "Hellemyrsfolket", og også i "Garman & Worse" er han glitrende! Her blir det terningkast seks! ( )

Se bokanmeldelse:

http://www.librarything.com/work/390526/details/72570766 ( )

Garman & Worse er Alexander Kiellands første roman, utgitt i 1880, og regnes som en av hans beste.
Hovedtemaene i romanen er konflikten gammel/ny vitenskap,kirken, sosiale problemer, kvinnesak mm. Boken inneholder også de fleste ingedienser av kjærlighet,svik,sorg
Jeg likte boken svært godt. Kielland er både humoristisk og alvorlig. Innimellom har han noen flotte beskrivelser av naturen som han knytter til selve handlingen og menneskene i historien. Starten på boken hvor han skriver om havet synes jeg er helt fantastisk-og det setter tonen i boken. "Det siste sunde i den syge Verden":

Intet er saa rummeligt som Havet, intet saa taalmodigt. Paa sin brede Ryg bærer det lig en godslig Elefant de smaa Puslinger, der bebo Jorden; og i sit store kjølige Dyb eier det Plads for al Verdens Jammer. Det er ikke sandt, at Havet er troløst; thi det har aldrig lovet noget: uden Krav, uden Forpligtelse, frit, rent og uforfalsket banker det store Hjerte - det sidste sunde i den syge Verden.

Og mens Puslingerne stirre udover, synger Havet sine gamle Sange, Mange forstaar det slet ikke; men aldrig forstaar to det paa samme Maade. Thi Havet har et særskilt Ord til hver især, som stiller sig Ansigt til Ansigt med det.

Det smiler med blanke, grønne Smaabølger til de barbente Unger, som fanger Krabber; det bryder i blaa Dønninger mod Skibet og sender den friske, salte Skumsprøit langt ind over Dækket; tunge, graa Sjøer komme væltende mod Stranden, og mens trætte Øjne følge de lange, hvidgraa Brændinger, skyller Skumstriberne i blanke Buer henover den glatte Sand. Og i den dumpe Lyd, naar Bølgen falder sammen for sidste Gang, er der noget af en hemmelig Forstaaelse; hver tænker paa sit og nikker udover - som var Havet en Ven, der ved det hele og gjemmer det trofast.

Men hvad Havet er for dem, der bo langs Stranden, faar ingen vide; for de siger ingenting. De lever hele sit Liv med Ansigtet vendt mod Søen. Havet er deres Selskab, deres Raadgiver, deres Ven og deres Fiende, deres Erhverv og deres Kirkegaard. Derfor bliver Forholdet uden mange Ord, og Blikket, der Stirrer udover, vexler efter den Mine, Havet sætter op - snart fortroligt, snart halvt ræd og trodsigt.

Men tag saa en af disse Strandboere, flyt ham langt ind i Landet mellem Fjeldene i den yndigste Dal, du kan finde; giv ham den bedste Mad, og de blødeste Senge. Han vil ikke røre din Mad, ikke sove i Sengene; men uden at se sig om, vil han klatre fra Fjeld til Fjeld, indtil han langt - langt ude skimter noget blaat, han kjender. Da gaar hans Hjerte op; han stirrer mod den lille blaa Stribe, som glitrer derude, indtil det begynder at glitre blaat altsammen; men han siger ingenting. - ( )