Vi befinner oss i Tokio på slutten av 1960-tallet, og det blåser en opprørsk vind over studentmiljøet også her. 20 år gamle Watanabe er imidlertid ikke opptatt av politikk. Han er en følsom ung mann som mest av alt bryr seg om kjærligheten og livets øvrige mysterier.

Da kameraten til Watanabe - Kizuki - tar livet av seg, snur det opp-ned på så mye. Kizuki og Naoko hadde et forhold, og dødsfallet går hardt inn på Naoko. Watanabe har sterke følelser for henne, men hun er åpenbart ikke klar for noe veldig forpliktende så kort tid etter tapet av Kizuki. Dessuten sliter hun med store psykiske problemer. Watanabe er likevel innstilt på å vente på henne, helt til hun er klar for ham. I mellomtiden dukker imidlertid en annen kvinne opp i Watanabes liv. Der Naoko er tung, dyster og taus, er Midori en frisk pust i livet hans. Hun bobler over av latter og glede, og synes å ta det meste med letthet. Men bare tilsynelatende, skal det snart vise seg. Og Watanabe, som er en meget seriøs, ung mann som slett ikke løper fra løfter han en gang har avgitt, kommer opp i et skikkelig dilemma ... Skal han satse på Naoko, som for tiden har opphold på en mentalinstitusjon, eller livskraftige Midori?

Jeg er veldig begeistret for Haruki Murakamis bøker, og har lenge vært meget spent på filmatiseringen av nettopp "Norwegian Wood". Det begynner å bli atskillige år siden jeg leste akkurat denne boka - en av de første jeg leste av forfatteren, og som han skrev før bøkene hans ble mer surrealistiske eller magisk realistiske. Det gjorde nok sitt til at jeg klarte å vurdere filmen på dens egne premisser. Jeg ble virkelig ikke skuffet!

I filmen er det jeg husker som vart, ømt og forsiktig vel ivaretatt! Skuespillerne er utrolig skjønne, og i den forbindelse vil jeg spesielt fremheve han som spiller Watanabe (Ken'ichi Matsuyama). Ellers vil jeg fremheve kulissene (i stor grad japansk natur), musikken og stemningene i filmen. Ikke forvent en masse action! Her er det dialogene som er viktige. Og i hvilken alder er tap av kjærlighet så til de grader sterkt og traumatisk som nettopp i slutten av tenårene og i begynnelsen av tyveårene, før man har gjort noen erfaringer med kjærligheten og skjønner at man faktisk ikke dør selv om man har kjærlighetssorg? Når ingen ringere enn den koreanske mesterregissøren Tran Ahn Hung settes på oppgaven med å regissere en slik film, så blir det kunst! Her blir det terningkast seks! ( )