Paul Osborn (1901–1988)

A teenager is jealous of the love shown to his brother.

It could have been a lot worse. The book is unfilmable; a faithful adaptation would be about eight hours long, and an unfaithful adaptation is guaranteed to be inferior (this is Steinbeck we're talking about, after all). Focusing on just a small part of the book is a good idea, but why on earth would they pick the end of the book? Bah! I've really got to stop watching adaptations soon after reading the book. It only ever upsets me.

Concept: D
Story: C
Characters: C
Dialog: C
Pacing: B
Cinematography: B
Special effects/design: C
Acting: B
Music: C

Enjoyment: C plus

GPA: 2.2/4… (más)

Noe av det morsomste med DVD´enes popularitet er at gamle filmer blir gjort lett tilgjengelig for alle, og sånn sett kommer til heder og verdighet igjen. Så også med denne gamle filmen fra 1954, med ikonet James Dean i en av hovedrollene. "East of Eden" var den første av i alt tre filmer han rakk å spille inn i løpet av sin 17 måneder korte filmkarriere. De to andre filmene er "Rebel without a cause" og "The Giant". Han døde som kjent i en tragisk bilulykke, bare 24 år gammel. Enda mer tragisk er det at han aldri rakk å oppleve den suksessen han gjorde som skuespiller. Dvs. han fikk med seg noe av blesten rundt "East of Eden", men rakk ikke en gang å oppleve at de to andre filmene ble gjort tilgjengelig for offentlighet.

Jeg har sett alle James Dean-filmene for mange år siden. Men det er så lenge siden at jeg selvsagt ikke husker noe som helst. Denne filmutgaven av "East of Eden" omfatter den siste tredjedelen av John Steinsbecks roman med samme navn. Det er et far-sønn-forhold som står i fokus, og tittelen "East of Eden" henspeiler på kampen mellom bibelske Kain og Abel, den dårlige og den gode sønnen, og hvor Kain slo ihjel Abel og deretter reiste til et sted øst for Eden ...

Brødrene Cal (spilt av James Dean) og Aron (Richard Davalos) vokser opp som to rivaliserende brødre på en ranch ved byen Salinas i Nord California. Året er 1917 og trusselen om at Amerika kan komme med i krigen mot Tyskland er overhengende. Guttene er morløse, og deres far har fortalt dem at moren er død. Faren elsker Aron dypt og inderlig, mens han har store problemer med å elske sin sønn Cal. Cal vokser derfor opp uten særlig tilgang på farens kjærlighet, og dette bedrer seg ikke akkurat når det viser seg at Cal er den opprørske typen. Faren soler seg i glansen av sin egen fortreffelighet og godhet, og i den sammenhengen kommer Cal sørgelig til kort. Hver gang ... De gangene han faktisk prøver å gjøre noe bra, blir han alltid mistrodd. Ingenting er bra nok.

Ved en tilfeldighet får Cal vite at moren slett ikke er død, men lever i beste velgående. Hun har sågar flyttet til nabobyen Monterey, hvor hun driver et hus av det mer tvilsomme slaget. Han oppsøker henne, kanskje mest for å få bekreftet at han ligner sin mor. Kanskje dét er grunnen til at hans far aldri har klart å elske ham? Fordi han ligner for mye på den kvinnen som en gang svek faren og reiste sin vei? Og som derfor må ha vært en ond kvinne? Cal setter imidlertid i gang mer enn han er i stand til å forutse når han kontakter moren. Og så spørs det hva som må til for at han skal klare å vinne sin fars kjærlighet ... Er det i det hele tatt mulig?

For å si det slik: jeg skjønner meget godt hvorfor James Dean ble en stjerne og et ikon etter denne filmen. Han er jo nesten gjennomsiktig i sin ensomhet, sårbarhet og lengsel etter farens kjærlighet. Å fremstille ungdommer på denne måten på film på midten av 50-tallet var visstnok svært nytt. Frem til da ble forholdet mellom voksne og barn/ungdommer gjerne fremstilt veldig idylliske og ut fra høye idealer om hvordan ting burde være. Med tanke på at James Dean ble et forbilde for sin generasjons unge, så var det kanskje nettopp ved å gi det opprørske et ansikt? Det er sagt om James Dean at han både i denne filmen og i "Rebel without a cause" egentlig spilte seg selv.

Med filmen fulgte en DVD til, hvor det gis en innføring i James Deans biografi, filmene han spilte inn og med intervjuer av folk som kjente ham. Det ga et interessant bilde av hvem han var. Som de fleste store kunstnere var han kanskje ikke blant de mest sosialt begavede, og med et vanskelig sinnelag. Men like fullt et geni på lerretet!

Jeg gir terningkast fem. Ikke fordi filmen ikke er kjempebra (for det er den!), men tiden har gått litt fra denne filmen. Det er noe med det overtydelige uttrykket som den gangen måtte til for å kompensere for dårlig bildekvalitet. Dette kommer man på en måte ikke forbi når man i dag skal vurdere filmer som er over 50 år gamle ...… (más)