Michel Laub
Autor de Diary of the Fall
Sobre El Autor
Créditos de la imagen: Michel Laub
Obras de Michel Laub
Etiquetado
Conocimiento común
- Género
- male
Miembros
Reseñas
There’s more than one way to hit bottom
Diary of the Fall by Michel Laub, translated by Margaret Jull Costa (Other Press, $20).
Three separate stories form the braid of this novel, as Brazilian attorney-turned-journalist-turned-novelist Michel Laub weaves together the tale of the post-Holocaust legacy of a family who emigrated to the New World.
The unnamed narrator is a 40-something Jewish man, looking back on his his life in light of his grandfather’s (an Auschwitz survivor) and his father’s (an Alzheimer’s patient). One would be quite right to ask exactly how much suffering one family can take, but there’s always more ahead.
The signature event in the narrator’s life was the injury—at his bar mitzvah—of a Gentile classmate. There was a weird bit of stigmatizing or bullying involved; during a game called “the bumps,” the other children let him fall to the ground.
The men in this family take a binary view of life—one either imagines the world as it should be, which his grandfather did, and described in detail in meticulous journals; or one insists on seeing every gritty bit of reality, as his father did, focusing on struggles with anti-Semitism but not tempering it with the joy of life and family.
And so, at 40, tormented by the memory of his own bad behavior in his classmate’s injury and finding no peace in either his grandfather’s or father’s coping mechanisms, our narrator finds himself drinking himself stupid, ruing his failed marriages, and unable to correct what ails him now unless he addresses the hurts and cruelties behind him.
This might sound like a middle-aged angst novel, but—as those of us who’ve reached middle age understand—it is often the first time to truly evaluate who we are in light of what we aspire to, and failures tend to catch up to us.
Laub structures his book in a contemporary epistolary fashion; we read journal entries, eavesdrop on stories, examine notes left behind. The real asset here is the sort of immediacy that comes from actually dipping into the persona of the protagonist, who then becomes the fully-realized person through which we see everyone else.
If denial of emotions, helplessness and regret are the hallmarks of both alcoholism and middle-aged angst, these are certainly heightened by the extreme circumstances of the characters in Diary of the Fall. In fact, the title itself, which ostensibly refers to the fall suffered by the narrator’s classmate, is also a reference to the original loss of innocence.
A small novel with huge emotional resonance, Diary of the Fall is one of those wonderful books that American readers miss without a good translation.
Reviewed on Lit/Rant: www.litrant.tumblr.com… (más)
Diary of the Fall by Michel Laub, translated by Margaret Jull Costa (Other Press, $20).
Three separate stories form the braid of this novel, as Brazilian attorney-turned-journalist-turned-novelist Michel Laub weaves together the tale of the post-Holocaust legacy of a family who emigrated to the New World.
The unnamed narrator is a 40-something Jewish man, looking back on his his life in light of his grandfather’s (an Auschwitz survivor) and his father’s (an Alzheimer’s patient). One would be quite right to ask exactly how much suffering one family can take, but there’s always more ahead.
The signature event in the narrator’s life was the injury—at his bar mitzvah—of a Gentile classmate. There was a weird bit of stigmatizing or bullying involved; during a game called “the bumps,” the other children let him fall to the ground.
The men in this family take a binary view of life—one either imagines the world as it should be, which his grandfather did, and described in detail in meticulous journals; or one insists on seeing every gritty bit of reality, as his father did, focusing on struggles with anti-Semitism but not tempering it with the joy of life and family.
And so, at 40, tormented by the memory of his own bad behavior in his classmate’s injury and finding no peace in either his grandfather’s or father’s coping mechanisms, our narrator finds himself drinking himself stupid, ruing his failed marriages, and unable to correct what ails him now unless he addresses the hurts and cruelties behind him.
This might sound like a middle-aged angst novel, but—as those of us who’ve reached middle age understand—it is often the first time to truly evaluate who we are in light of what we aspire to, and failures tend to catch up to us.
Laub structures his book in a contemporary epistolary fashion; we read journal entries, eavesdrop on stories, examine notes left behind. The real asset here is the sort of immediacy that comes from actually dipping into the persona of the protagonist, who then becomes the fully-realized person through which we see everyone else.
If denial of emotions, helplessness and regret are the hallmarks of both alcoholism and middle-aged angst, these are certainly heightened by the extreme circumstances of the characters in Diary of the Fall. In fact, the title itself, which ostensibly refers to the fall suffered by the narrator’s classmate, is also a reference to the original loss of innocence.
A small novel with huge emotional resonance, Diary of the Fall is one of those wonderful books that American readers miss without a good translation.
Reviewed on Lit/Rant: www.litrant.tumblr.com… (más)
1 
KelMunger | 4 reseñas más. | Oct 7, 2014 |
KelMunger | 4 reseñas más. | Oct 7, 2014 | En ouvrant ce livre, vous avez l’impression de tomber sur une des histoires les plus idiotes qu’un écrivain ait pu écrire : un type de quarante ans nous raconte comment lors d’une Bar Mitzvah d’un camarade de classe, ils se sont tous ligués pour le laisser tomber sur le dos lorsqu’ils auraient dû le faire sauter en l’air. Le jeu des gamins est stupide mais en plus, ressassé cela à quarante ans, en cherchant le pourquoi du comment c’est stupide.
Vous continuez quand même le livre et vous vous rendez compte que Michel Laub a construit son roman de manière parfaite. À partir de ce simple évènement, Michel Laub raconte l’histoire de trois générations, trois histoires de chute. Son grand-père est arrivé au Brésil après avoir séjourné à Auschwitz. Avant de mourir, il a écrit seize cahiers sur la vie telle qu’elle devrait être et non comme elle le sera pour lui. Ainsi, il n’y parle pas de Auschwitz, n’y parle pas des problèmes de grossesse de sa femme, de sa belle-famille qui le rejette.
Le narrateur n’a pas connu son grand-père mais c’est à travers son père qu’il fera sa connaissance. Non que ce dernier lui en parle souvent mais, justement, la fameuse année de la chute du camarade verra le narrateur se rebeller et rejeter sa religion, son histoire familiale … C’est à ce moment-là que le père raconte l’histoire à son fils et lui dévoile la manière dont son grand-père est mort et tout ce que cela représente pour lui. À cet épisode père-fils de la jeunesse du narrateur répond un autre épisode, un épisode actuel où le fils s’occupe de son père qui vient d’apprendre qu’il a Alzheimer.
Comme vous le constatez, les thèmes de la mémoire et de la transmission entre père et fils sont omniprésents dans le livre, par les histoires mais aussi par l’écriture. À la lecture, j’ai eu la sensation d’un mouvement perpétuel de ressassement, un mouvement donc sans frottements, un mouvement infini. Il creuse en déterrant toujours de nouveaux détails, lui permettant de comprendre autrement. L’histoire nous est livrée assez vite mais jusqu’à la dernière page, on apprendra de nouveaux éléments.
On parle beaucoup en cette rentrée littéraire de L’oubli de Frederika Amalia Finkelstein. Je ne l’ai pas lu mais j’ai l’impression qu’il traite du même thème. Comment vivre avec les camps de concentration quand on est de la troisième génération ? Jusqu’à présent, j’avais surtout lu des livres où les gens cherchaient à comprendre pourquoi et comment cela avait pu se produire, à travers le prisme familial. Dans ce livre, il y a une autre approche. Le narrateur sait les évènements, le contexte … mais cela ne lui donne pas à sentir son grand-père. C’est un être qui lui échappe. C’est ce qui lui manque. Ainsi la chute du narrateur a commencé par la chute de son camarade, qui l’a entraîné dans son histoire familiale dont il n’a pas réussi à sortir. Michel Laub met donc au centre de son roman l’humain et non l’Histoire. Le texte prend alors une portée assez universelle.
Finalement, ce livre en dit beaucoup plus que ce que l’on pourrait penser au départ et prête à réfléchir.
Le seul bémol que je mettrais à ce livre est que je l’ai lu en électronique (je ne sais donc pas si c’est pareil pour l’édition papier) et que chaque paragraphe a un numéro comme si c’était un chapitre. Je n’ai pas compris l’intérêt de ce découpage. Comme le texte est fluide, on n’y prête pas vraiment attention au cours de la lecture mais cela surprend.… (más)
Vous continuez quand même le livre et vous vous rendez compte que Michel Laub a construit son roman de manière parfaite. À partir de ce simple évènement, Michel Laub raconte l’histoire de trois générations, trois histoires de chute. Son grand-père est arrivé au Brésil après avoir séjourné à Auschwitz. Avant de mourir, il a écrit seize cahiers sur la vie telle qu’elle devrait être et non comme elle le sera pour lui. Ainsi, il n’y parle pas de Auschwitz, n’y parle pas des problèmes de grossesse de sa femme, de sa belle-famille qui le rejette.
Le narrateur n’a pas connu son grand-père mais c’est à travers son père qu’il fera sa connaissance. Non que ce dernier lui en parle souvent mais, justement, la fameuse année de la chute du camarade verra le narrateur se rebeller et rejeter sa religion, son histoire familiale … C’est à ce moment-là que le père raconte l’histoire à son fils et lui dévoile la manière dont son grand-père est mort et tout ce que cela représente pour lui. À cet épisode père-fils de la jeunesse du narrateur répond un autre épisode, un épisode actuel où le fils s’occupe de son père qui vient d’apprendre qu’il a Alzheimer.
Comme vous le constatez, les thèmes de la mémoire et de la transmission entre père et fils sont omniprésents dans le livre, par les histoires mais aussi par l’écriture. À la lecture, j’ai eu la sensation d’un mouvement perpétuel de ressassement, un mouvement donc sans frottements, un mouvement infini. Il creuse en déterrant toujours de nouveaux détails, lui permettant de comprendre autrement. L’histoire nous est livrée assez vite mais jusqu’à la dernière page, on apprendra de nouveaux éléments.
On parle beaucoup en cette rentrée littéraire de L’oubli de Frederika Amalia Finkelstein. Je ne l’ai pas lu mais j’ai l’impression qu’il traite du même thème. Comment vivre avec les camps de concentration quand on est de la troisième génération ? Jusqu’à présent, j’avais surtout lu des livres où les gens cherchaient à comprendre pourquoi et comment cela avait pu se produire, à travers le prisme familial. Dans ce livre, il y a une autre approche. Le narrateur sait les évènements, le contexte … mais cela ne lui donne pas à sentir son grand-père. C’est un être qui lui échappe. C’est ce qui lui manque. Ainsi la chute du narrateur a commencé par la chute de son camarade, qui l’a entraîné dans son histoire familiale dont il n’a pas réussi à sortir. Michel Laub met donc au centre de son roman l’humain et non l’Histoire. Le texte prend alors une portée assez universelle.
Finalement, ce livre en dit beaucoup plus que ce que l’on pourrait penser au départ et prête à réfléchir.
Le seul bémol que je mettrais à ce livre est que je l’ai lu en électronique (je ne sais donc pas si c’est pareil pour l’édition papier) et que chaque paragraphe a un numéro comme si c’était un chapitre. Je n’ai pas compris l’intérêt de ce découpage. Comme le texte est fluide, on n’y prête pas vraiment attention au cours de la lecture mais cela surprend.… (más)
Eksistensielt om å vokse opp i skyggen av Holocaust
Michel Laub (f. 1973) er en brasiliansk forfatter som bor i São Paulo. Han er journalist og har skrevet fem (eller muligens seks) romaner. Han mottok både Brasilia-prisen, Bravo!/Bradesco-prisen og Erico Verissimo-prisen for "Fallet. Dagboknotater", og romanen er oversatt til flere språk. (Kilde: bokas smussomslag og Wikipedia)
Det er ikke mye jeg har klart å finne ut om forfatteren på nettet - i alle fall ikke i norske artikler. Min mistanke om at forfatteren selv er av jødisk opprinnelse, fikk jeg bekreftet i et intervju med forfatteren på NRKs nettsider 2. mai 2014 v/Ana Leticia Sigvartsen. Fordi "Fallet. Dagboknotater." er noe av det mest bemerkelsesverdige jeg noen gang har lest om Holocaust, tenkte jeg underveis at det rett og slett ikke går an å skrive slik uten selv å være jøde. Ikke uten risiko for å bli ansett for direkte skamløs i mange miljøer, i alle fall ... For her er intet hellig. "Går det an å hate en som har overlevd Holocaust?" - er et av spørsmålene som reises underveis.
I boka møter man en navnløs jeg-person som forteller historien om sin egen familie, som er overlevende etter Holocaust, samtidig som det meste av det han selv opplever relateres til én opplevelse i barndommen. I klassen hans går det en ikke-jødisk gutt som heter João, som inviterer til fødselsdagsfeiring. Skolekameratene - ale jødiske - kaster ham opp i været flere ganger for å hylle bursdagsbarnet, men den siste gangen tar de ham ikke i mot, og han faller og deiser ubeskyttet rett ned i gulvet. Han blir kvestet, og må gå med korsett i mange år etter dette. Hvem var den første til å trekke seg unna - hvem fulgte etter hvem? Og hvorfor gjorde de dette?
"Etter at jeg ble venn med João, syntes jeg det ble vanskeligere og vanskeligere å forstå hvorfor kameratene mine hadde gjort det de gjorde, og hvordan de hadde klart å få meg med på det. Jeg begynte også å føle meg skamfull fordi jeg hadde ropt din dritt av en gói, og dette gled sammen med det voksende ubehaget jeg følte overfor far og forestillingen hans når han snakket om antisemittismen, for jeg hadde ingenting annet til felles med disse menneskene enn at jeg var født som jøde, og visste ikke noe annet om disse menneskene enn at de var jøder, og samme hvor mange det var som hadde dødd i konsentrasjonsleirene, ga det ingen mening at jeg skulle tenke på det hver dag." (side 43)
Holocaust ligger der som en skygge over det meste - både det talte og det utalte. Selv i bestefarens dagboknotater, hvor Holocaust ikke er nevnt med ett ord - selv der ligger Holocaust over det meste. Samtidig tar forfatteren en del myter ved hornene. Han tar også et oppgjør med at Auschwitz får skylden for det meste som går galt - fordi det er så mye enklere enn å ta ansvaret selv.
"Far pleide å si at jøder bør skaffe seg yrker man kan utøve under alle forhold, fordi de plutselig kan bli tvunget til å forlate landet de alltid har bodd i, og at de ikke bør gjøre seg avhengig av et språk som ikke snakkes noe annet sted, eller av lover som ikke praktiseres andre steder. Derfor er det fornuftig å bli lege eller tannlege eller ingeniør eller forretningsmann, for det vil sikre deg livsophold uavhengig av hva folk sier om deg, og det de sier, er det de alltid vil si om jødene, at de tar jobbene fra andre folk, at de låner ut penger til renter, at de utbytter, konspirerer, truer, undertrykker." (side 51)
Mens João er et mobbeoffer på den jødiske skolen fordi han er den eneste som er goi, endrer dette seg da både han og vår navnløse jeg-person bytter skole. Nå er nemlig vår jeg-person den eneste jøden på skolen, og nå er det han som får gjennomgå. Og det skal vise seg at dersom man har tenkt på João som et offer, må man sannelig tenke seg om en gang til.
Om det er en protest mot farens fordommer om hvordan jøder vil bli behandlet - om ikke nå, så i alle fall senere på et eller annet tidspunkt - så er det i alle fall et faktum at vår jeg-person velger seg advokatyrket. Et yrke han senere forlater til fordel for journalistikken. Nettopp denne likheten med forfatteren har fått mange til å spekulere på om dette er en selvbiografisk bok. Som han sier i det tidligere nevnte NRK-intervjuet:
"De fleste har vel lest boken som selvbiografisk. Jeg får alltid spørsmål om det. Det er mye der som er selvopplevd og mye som ikke er det, men sånn er det i de fleste bøkene."
Jeg-personen i boka drikker. Dette får følger for hans ekteskapelige lykke, og når han skriver denne boka er han gift for tredje gang. Kona er gravid, og hun ønsker å skilles fra ham nettopp pga. alkoholproblemene hans. Historiene som fortelles i boka er myntet på det ufødte barnet. Og - han har sluttet å drikke.
"Fallet. Dagboknotater." er en bok med umiskjennelige klassikertegn. I tillegg til å være både morsom og provoserende, er dette stor litteratur! Det jeg ble mest imponert over er hvor finslepet og presist han får sagt vanskelig ting uten å overforklare noe som helst. Noen setninger ble jeg sittende og gruble over og måtte lese flere ganger, andre tok jeg med meg videre i tankene når jeg tok en pause fra boka. Det er høy sitatfaktor i boka, som etter hvert ble full av eselører fordi jeg kom over ting jeg tenkte at jeg måtte skrive om. Og så er det dette at han skriver om Holocaust på en måte ingen før ham har gjort - i alle fall ikke som jeg kjenner til. Dette er en bok man kan lese om og om igjen, og stadig finne nye lag. Kort oppsummert kan man si at dette er en eksistensiell bok om hva det vil si å vokse opp i skyggen av Holocaust. Måtte riktig mange finne frem til denne perlen av en bok! Tenk om den hadde havnet på bestselgerlistene!
Helt til slutt tar jeg med enda et sitat fra boka:
"Når jeg skriver om Joãos mor og min egen bestefar i dag, drar jeg med meg alt det jeg har tatt opp i meg i årenes løp, filmene, fotografiene, dokumentene. Første gang jeg leste Hvis dette er et menneske, tenkte jeg at det ikke var mer å si om den saken. Jeg vet ikke hvor mange det er som har lest boken av alle dem som har skrevet om temaet, men jeg tviler på at det finnes noe der som Primo Levi ikke allerede har beskrevet. Adorno skrev at det var meningsløst å skrive dikt etter Auschwitz, Hannah Arendt skrev at Auschwitz avdekket en spesifikk form for ondskap, og så er det bøkene til Bruno Bettelheim, Victor Klemperer, Viktor Frankl, Paul Celan, Aharon Appelfed, Ruth Klúger, Anne Frank, Elie Wiesel, Imre Kertész, Art Spiegelman og mange, mange andre, men de evner likevel ikke å si mer enn det Primo Levi gjør om dem han delte brakke med, dem som sto på samme geledd, dem som delte den samme koppen, dem som gikk sammen mot den mørke natten i 1945 da over tjue tusen mennesker forsvant sporløst, én dag før leiren ble frigjort." (side 112)
Utgitt i Brasil: 2011
Originaltittel: Diário de queda
Utgitt i Norge: 2014
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Christian Rugstad
Antall sider: 175… (más)
Michel Laub (f. 1973) er en brasiliansk forfatter som bor i São Paulo. Han er journalist og har skrevet fem (eller muligens seks) romaner. Han mottok både Brasilia-prisen, Bravo!/Bradesco-prisen og Erico Verissimo-prisen for "Fallet. Dagboknotater", og romanen er oversatt til flere språk. (Kilde: bokas smussomslag og Wikipedia)
Det er ikke mye jeg har klart å finne ut om forfatteren på nettet - i alle fall ikke i norske artikler. Min mistanke om at forfatteren selv er av jødisk opprinnelse, fikk jeg bekreftet i et intervju med forfatteren på NRKs nettsider 2. mai 2014 v/Ana Leticia Sigvartsen. Fordi "Fallet. Dagboknotater." er noe av det mest bemerkelsesverdige jeg noen gang har lest om Holocaust, tenkte jeg underveis at det rett og slett ikke går an å skrive slik uten selv å være jøde. Ikke uten risiko for å bli ansett for direkte skamløs i mange miljøer, i alle fall ... For her er intet hellig. "Går det an å hate en som har overlevd Holocaust?" - er et av spørsmålene som reises underveis.
I boka møter man en navnløs jeg-person som forteller historien om sin egen familie, som er overlevende etter Holocaust, samtidig som det meste av det han selv opplever relateres til én opplevelse i barndommen. I klassen hans går det en ikke-jødisk gutt som heter João, som inviterer til fødselsdagsfeiring. Skolekameratene - ale jødiske - kaster ham opp i været flere ganger for å hylle bursdagsbarnet, men den siste gangen tar de ham ikke i mot, og han faller og deiser ubeskyttet rett ned i gulvet. Han blir kvestet, og må gå med korsett i mange år etter dette. Hvem var den første til å trekke seg unna - hvem fulgte etter hvem? Og hvorfor gjorde de dette?
"Etter at jeg ble venn med João, syntes jeg det ble vanskeligere og vanskeligere å forstå hvorfor kameratene mine hadde gjort det de gjorde, og hvordan de hadde klart å få meg med på det. Jeg begynte også å føle meg skamfull fordi jeg hadde ropt din dritt av en gói, og dette gled sammen med det voksende ubehaget jeg følte overfor far og forestillingen hans når han snakket om antisemittismen, for jeg hadde ingenting annet til felles med disse menneskene enn at jeg var født som jøde, og visste ikke noe annet om disse menneskene enn at de var jøder, og samme hvor mange det var som hadde dødd i konsentrasjonsleirene, ga det ingen mening at jeg skulle tenke på det hver dag." (side 43)
Holocaust ligger der som en skygge over det meste - både det talte og det utalte. Selv i bestefarens dagboknotater, hvor Holocaust ikke er nevnt med ett ord - selv der ligger Holocaust over det meste. Samtidig tar forfatteren en del myter ved hornene. Han tar også et oppgjør med at Auschwitz får skylden for det meste som går galt - fordi det er så mye enklere enn å ta ansvaret selv.
"Far pleide å si at jøder bør skaffe seg yrker man kan utøve under alle forhold, fordi de plutselig kan bli tvunget til å forlate landet de alltid har bodd i, og at de ikke bør gjøre seg avhengig av et språk som ikke snakkes noe annet sted, eller av lover som ikke praktiseres andre steder. Derfor er det fornuftig å bli lege eller tannlege eller ingeniør eller forretningsmann, for det vil sikre deg livsophold uavhengig av hva folk sier om deg, og det de sier, er det de alltid vil si om jødene, at de tar jobbene fra andre folk, at de låner ut penger til renter, at de utbytter, konspirerer, truer, undertrykker." (side 51)
Mens João er et mobbeoffer på den jødiske skolen fordi han er den eneste som er goi, endrer dette seg da både han og vår navnløse jeg-person bytter skole. Nå er nemlig vår jeg-person den eneste jøden på skolen, og nå er det han som får gjennomgå. Og det skal vise seg at dersom man har tenkt på João som et offer, må man sannelig tenke seg om en gang til.
Om det er en protest mot farens fordommer om hvordan jøder vil bli behandlet - om ikke nå, så i alle fall senere på et eller annet tidspunkt - så er det i alle fall et faktum at vår jeg-person velger seg advokatyrket. Et yrke han senere forlater til fordel for journalistikken. Nettopp denne likheten med forfatteren har fått mange til å spekulere på om dette er en selvbiografisk bok. Som han sier i det tidligere nevnte NRK-intervjuet:
"De fleste har vel lest boken som selvbiografisk. Jeg får alltid spørsmål om det. Det er mye der som er selvopplevd og mye som ikke er det, men sånn er det i de fleste bøkene."
Jeg-personen i boka drikker. Dette får følger for hans ekteskapelige lykke, og når han skriver denne boka er han gift for tredje gang. Kona er gravid, og hun ønsker å skilles fra ham nettopp pga. alkoholproblemene hans. Historiene som fortelles i boka er myntet på det ufødte barnet. Og - han har sluttet å drikke.
"Fallet. Dagboknotater." er en bok med umiskjennelige klassikertegn. I tillegg til å være både morsom og provoserende, er dette stor litteratur! Det jeg ble mest imponert over er hvor finslepet og presist han får sagt vanskelig ting uten å overforklare noe som helst. Noen setninger ble jeg sittende og gruble over og måtte lese flere ganger, andre tok jeg med meg videre i tankene når jeg tok en pause fra boka. Det er høy sitatfaktor i boka, som etter hvert ble full av eselører fordi jeg kom over ting jeg tenkte at jeg måtte skrive om. Og så er det dette at han skriver om Holocaust på en måte ingen før ham har gjort - i alle fall ikke som jeg kjenner til. Dette er en bok man kan lese om og om igjen, og stadig finne nye lag. Kort oppsummert kan man si at dette er en eksistensiell bok om hva det vil si å vokse opp i skyggen av Holocaust. Måtte riktig mange finne frem til denne perlen av en bok! Tenk om den hadde havnet på bestselgerlistene!
Helt til slutt tar jeg med enda et sitat fra boka:
"Når jeg skriver om Joãos mor og min egen bestefar i dag, drar jeg med meg alt det jeg har tatt opp i meg i årenes løp, filmene, fotografiene, dokumentene. Første gang jeg leste Hvis dette er et menneske, tenkte jeg at det ikke var mer å si om den saken. Jeg vet ikke hvor mange det er som har lest boken av alle dem som har skrevet om temaet, men jeg tviler på at det finnes noe der som Primo Levi ikke allerede har beskrevet. Adorno skrev at det var meningsløst å skrive dikt etter Auschwitz, Hannah Arendt skrev at Auschwitz avdekket en spesifikk form for ondskap, og så er det bøkene til Bruno Bettelheim, Victor Klemperer, Viktor Frankl, Paul Celan, Aharon Appelfed, Ruth Klúger, Anne Frank, Elie Wiesel, Imre Kertész, Art Spiegelman og mange, mange andre, men de evner likevel ikke å si mer enn det Primo Levi gjør om dem han delte brakke med, dem som sto på samme geledd, dem som delte den samme koppen, dem som gikk sammen mot den mørke natten i 1945 da over tjue tusen mennesker forsvant sporløst, én dag før leiren ble frigjort." (side 112)
Utgitt i Brasil: 2011
Originaltittel: Diário de queda
Utgitt i Norge: 2014
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Christian Rugstad
Antall sider: 175… (más)
Listas
Premios
También Puede Gustarte
Autores relacionados
Estadísticas
- Obras
- 13
- Miembros
- 209
- Popularidad
- #106,076
- Valoración
- 3.8
- Reseñas
- 5
- ISBNs
- 29
- Idiomas
- 7
i) Laub is Brazilian, but also Jewish, which just breaks the American Marketing Machine's brain/central processor, because 'Latin Americans' write magical realism and are fiery and break shit, but Jews are repressed and ironic and do not break shit.
ii) It manages the incredible (it shouldn't be incredible, but here we are) task of taking Auschwitz seriously, but also taking seriously the idea that wallowing in Auschwitz is not an unalloyed good.
So, even for someone like me, who has sworn off holocaust fiction entirely, this was a worthwhile companion to thinking about that horror--in particular, the effects it has on living people. It is also a model of how to write about family, and perhaps how to write in general. It develops mostly through thinking and reminiscence, which is not to say there's no plot, just that the plot is there to be considered, rather than to stand on its own. As ever, Jull Costa has picked a winner, and translated it beautifully. I hope Laub finds more readers in the US, and that his work finds translators.… (más)