“Last night I dreamt I went to Manderly again….”

Joan Fontaine is captivating in Hitchcock’s beautifully realized romantic drama of a new wife competing with a memory so strong it hangs like a shadow over every facet of her existence. Robert E. Sherwood and Joan Harrison crafted a riveting screenplay from Michael Hogan and Scottish mystery writer Phillip MacDonald’s adaptation of Daphne Du Maurier’s now classic tale of dark romance.

Franz Waxman’s lovely score and George Barnes’ lushly photographed scenes frame David O. Selznick’s stellar production like a mist forming on the grounds of Manderly. A wonderful cast of screen veterans make this very long film a mesmerizing drama from which you can’t look away.

Olivier gives a strong performance as the dashing yet troubled widower, Maxim, but it is Fontaine as the young and unsure girl overwhelmed by his romantic attentions who stole our hearts and became a film favorite, winning the Academy Award the next year for Hitchcock’s Suspicion.

Fontaine is swept off her feet by the debonair but brooding widower, Maxim. Mousy and shy, there is an endearing charm to her performance in the early portion of the film which has the viewer falling in love with her. It all seems like a dream to her, and Hitchcock uses a rainy windshield to give she and the viewer a snow globe-like first glance at Manderly, further augmenting the story’s dreamlike quality.

Their fairy-tale romance has its darker elements, however, and from her first moments at Manderly she begins to realize that Rebecca, though long-dead, is in many ways still very much alive. She must compete with Rebecca’s figurative ghost at every turn, diminishing her self-confidence. Friends like Reginald Denny and Nigel Bruce cannot offset the twisted loyalty of Maxim’s housekeeper, Miss Danvers (Judith Anderson).

Just when she finds the strength to break free from Rebecca’s memory, a battered boat and startling revelations from Maxim about his marriage turn everything upside down. George Sanders causes much trouble during this phase of the story but the revelations are not as yet fully disclosed; nor is the outcome for Manderly and the couple certain in any way. Fontaine is amazing as she grows up and becomes an anchor for Maxim, finally becoming Mrs. De Winter.

A romantically haunting drama with a tremendously enchanting performance from Joan Fontaine, Rebecca is a cinematic masterpiece and a must-see film. ( )

A newlywed's household appears to be obsessed with her husband's dead wife.

It might have been great, but there are a few major faults. One is how frustrating it is to continually see the protagonist not doing anything about her problems. The bit that almost ruined the movie for me is the costume ball scene; it's extremely suspenseful, but for all the wrong reasons (you know exactly what's going to happen, it's horrible and awkward and you don't want it to happen, and you have to sit there just waiting for it...).

Concept: B
Story: B
Characters: D
Dialog: A
Pacing: B
Cinematography: A
Special effects/design: A
Acting: A
Music: B

Enjoyment: B

GPA: 3.2/4 ( )

The Du Maurier novel this is based on is a favorite--and I think is even better than the film, but I don't expect this particular adaptation to ever be matched. Joan Fontaine as the new Mrs de Winter, Laurence Oliver as her husband, Judith Anderson as Mrs Danvers and directed by Alfred Hitchcock. What more needs to be said? A classic. ( )

The second best romanic suspense film ever made. ( )

Det er ikke en gang to uker siden jeg gjenleste Dahne Du Mauriers roman "Rebecca", men da jeg ble oppmerksom på at boka var filmatisert, var jeg ikke sen om å bestille denne filmen fra England.

I min bokomtale av romanen har jeg redegjort for hendelsesforløpet, og jeg viser rett og slett til denne. I det følgende nøyer jeg meg med å komme med min personlige vurdering av filmen.

Filmen ble innspilt kun to år etter at boka kom ut for første gang - dvs. i 1940. Den er naturligvis i svart-hvitt. Tidens tann har tæret på filmen, og selv om den tidvis er åndeløst spennende, får en del av scenene et noe kunstig preg over seg når det er så tydelig at det er tale om kulisser i et filmstudio. Men slik var det jo den gangen. Noe som imidlertid har tålt årene som har gått, er skuespillerprestasjonene. Joan Fontaine har virkelig lykkes i å skape den nye fru de Winter og hennes angst for fru Danvers, den fryktinngytende sjefen for tjenerstaben på godset Manderley. Fru Danvers nesegruse beundring for den forrige fru de Winter kaster spøkelsesaktige skygger over det nygifte paret. Kan de bli lykkelige i disse omgivelsene, hvor minnene etter Rebecca er påtrengende til stede absolutt hele tiden?

"Rebecca" er selvsagt omtalt i "1001 filmer du bør se før du dør". Og her kan man lese at selv om Hitchcocks mange filmer oppnådde nominasjoner i bøtter og spann, var det kun for "Rebecca" han mottok Oscar (i klassen beste film). Fordi jeg selv ikke er i stand til å si det bedre, siterer jeg fra "1001 filmer ... ":

"Alle hans (dvs. Hitchcocks) kunstneriske talenter ble brukt med full effekt: den uklare og mystiske bakgrunnen, mistankene som lurer like under overflaten, eventyrromansen som er dødsdømt på grunn av en fortid som trenger seg på, og selvfølgelig det truende gjenferdets lumske spill. Rebecca mangler noe av Hitchcocks varemerke, nemlig lekelysten, og vi savner hans humoristiske sans. At det ikke finnes munterhet, skyldes ikke minst den uopphørlige dystre, skremmende stemningen i Du Mauriers melodramatiske roman. Den uskyldige Fontaine drives nesten til vanvidd av Manderleys hemmeligheter, men Hitchcock lar mer enn gjerne spenningen bygge seg opp mot den uforglemmelige avslutningen."

Filmen er svært tro mot boka, med unntak av slutten. Her har Hitchcock tatt seg noen kunstneriske friheter for å gjøre filmen enda mer spennende, uten at jeg skjønner at det skulle ha vært nødvendig. Jeg konkluderer med at dette er en av filmklassikerne det er veldig ok å få med seg, og mener at filmen fortjener terningkast fem. ( )