Het boek gaat over de psychische worsteling van een zeer verwarde (hallucinerende?) man midden in de burgeroorlog. Het boek geeft daarnaast een helder beeld van een maatschappij die totaal ontwricht is door de burgeroorlog. ( )

Rassoul is a young Afghan man who lives in war torn Kabul and has spent a brief time studying in Russia. He has read Crime and Punishment and deeply identifies with its protagonist. When he commits a crime, he is haunted by guilt, although no one else seems to care because the women he killed was a madam and considered of little worth. There is also the problem that a body can’t be found and there are no witnesses. The harsh reality is that with so much killing going on, one more death goes unnoticed. There is a kind of “Catch-22” absurdity to the situation, which leaves Rassoul wandering around Kabul in a kind of trance. At times he is incapable of speech, decision, or action.

Rassoul’s personal tragedy parallels the tragedy of his country. The story is harsh, but there is an almost mystical, dream-like quality to the narration, which switches back and forth between third and first person voice. The poetic storytelling style reminded me a little of Sadegh Hedayat’s The Blind Owl.

The author, Atiq Rahimi, is an Afghan who now lives in France. He wrote this book in French. Polly McLean translated it into English.

I read a copy from my local public library. ( )

You will be punished

A Curse on Dostoevsky by Atiq Rahimi, translated by Polly McLean (Other Press, $14.95)

Born in Afghanistan, Atiq Rahimi lives and writes in Paris, where he’s won the Prix Goncourt.

A Curse on Dostoevsky is set in Kabul just after the Russians have withdrawn from Afghanistan and the formerly-united mujihadeen begin to fight for power—a struggle eventually won by the Taliban. Rassoul, who has studied in Russia and read Dostoevsky closely, kills an old woman who is prostituting his beloved with an axe.

But his knowledge of Crime and Punishment ruins everything.

Rassoul loses his voice and traverses his Kabul neighborhood from his book-strewn apartment to the local hashish den, looking for a way to make meaning of his crime. Unfortunately, when the greatest crime is betrayal, Rassoul finds himself punished for something other than murder.

By turns ironic, darkly comic, philosophical and poetic, Rahimi’s novel is a full-on literary argument with Dostoevsky, and it’s amazing in showing us the disintegration of morality and loyalty during war and political upheaval. ( )

Atiq Rahimi ble i følge Wikipedia født i Kabul i 1962. Han lever i dag i Frankrike, etter at han i sin tid fikk innvilget politisk asyl. Hans første bok ble utgitt i 2000, og hans seneste bøker er alle skrevet på fransk. Før "Faen ta Dostojevskij" er to av hans bøker oversatt til norsk - i første rekke gjennombruddsromanen "Aske og jord" som utkom i 2000, og dessuten "Tålmodighetens stein" som utkom i 2010. Rahimi har dessuten vært involvert i en rekke TV-dokumentarer. Romanen "Aske og jord" er filmatisert.

"Rassul har knapt løftet øksa for å slå den i hodet på den gamle damen, før historien om Forbrytelse og straff dukker opp i hodet hans. Den paralyserer ham. Det rykker i armene, bena vakler, og øksa glipper ut av hendene på ham og kløyver skallen på damen. Uten et skrik segner gamla om på det røde og svarte teppet. Sløret med epleblomstmotiv flagrer i luften før det daler ned på den dvaske og velfødde kroppen. Det rykker i henne. Ett åndedrag til, kanskje to. De vidåpne øynene hennes huker tak i Rassul, som står der midt i rommet og holder pusten, blekere enn et lik. Han skjelver, og patu´en glir ned fra hans magre skuldre. Det forferdede blikket hans dras mot strømmen av blod som renner fra skallen til gamla. Det går i ett med det røde teppet, visker ut dets svarte mønster og beveger seg langsomt mot damens kjøttfulle hånd, som tviholder på en bunt med sedler. Pengene kommer til å bli tilsølt med blod ... " (side 5)

Slik innledes "Faen ta Dostojevskij" med Rassul som hovedperson - en ung mann hvis far ikke bare var kommunist, men også en kafir, en vantro. Rassul har studert juss i Sovjetunionen, men har vært nødt til å avbryte studiene. Vi befinner oss på 1990-tallet, russerne har forlatt Afghanistan og borgerkrigen raser i landet. Situasjonen i Kabul er kaotisk, og det meste av infrastruktur har brutt sammen. Folk dømmes uten rettergang, og ingen synes helt å vite hvem som egentlig har makt og myndighet. I denne konteksten myrder Rassul en gammel pantelånerske, som også kan mistenkes for å drive bordellvirksomhet. Parallellene til Dostojevskijs "Forbrytelse og straff" er overtydelige, og Rassul, som kjenner Dostojevskijs verker etter å ha studert i Sovjetunionen, lammes av dette. Egentlig hadde han tenkt å robbe den gamle pantelånersken, men allerede før forbrytelsen er fullbyrdet, overmannes han av angst og skyldfølelse og flykter avgårde uten andre tanker enn å komme seg vekk.

Til å begynne med er Rassul så paralysert over hva han har gjort at han mister evnen til å snakke. Han opptrer forvirrende for omgivelsene, som er overbevist om at det har rablet for ham. Da han omsider gjenvinner taleevnene og overbevises om at han bør få sin straff for det han har gjort, oppstår om mulig enda mer forvirring. Intet lik har dukket opp, og spørsmålet er om han faktisk har myrdet den gamle pantelånersken. Dessuten er det ikke uten videre gitt at hans forbrytelse er så ille som han selv vil ha det til, fordi det foregår atskillig verre ting i kjølevannet av borgerkrigen. Dessuten: hvor mye verdt er livet til en grisk pantelånerske som også kan mistenkes for å føre uskyldige kvinner ut på den brede sti?

Mens Rassul sliter med skyldfølelse, fremstår verden omkring ham nærmest uvirkelig.

"Ute er byen en stekeovn. Alt bølger i heten: fjellet, husene, steinene, trærne, sola ... Alt skjelver av frykt. Bortsett fra Rassul. Han er lett, rolig. Som om han var det siste menneske på jorden, streifer han gjennom gatene uten å møte et eneste blikk, kjærtegne en eneste sjel, høre et eneste ord. Han har lyst til å skrike ut at han er det siste menneske, at alle de andre er døde, døde for ham, og deretter gi seg til å løpe, til å le ..." (side 154)

Da Rassul omsider blir tatt på alvor idet han melder fra om sin forbrytelse, forskrekkes han over at ingen tror at han ikke har robbet pantelånersken samtidig og av den grunn ønsker å dømme ham til døden. Klarer han tidsnok å stoppe utviklingen?

"Egentlig drepte du denne bordellvertinnen for å fjerne en kakerlakk fra jordens overflate, og fremfor alt for å hevne forloveden din ... Men du oppdager at du ikke har endret på noe. Mordet har ikke slukket din hevntørst. Det har ikke gitt deg fred. Tvert imot har det skapt en avgrunn som du synker dypere ned i for hver dag ... Det som plager deg i dag, er altså ikke at forbrytelsen din var en fiasko, og heller ikke din dårlige samvittighet. Du er snarere plaget av at handlingen din er betydningsløs. Kort sagt er du offer for din egen forbrytelse ..." (side 171)

"Faen ta Dostojevskij" er en original og tankevekkende bok om hva som skjer med et menneske som har utført et mord og som deretter sliter med en følelse av skyld og et behov for å gjøre opp for seg. Boka er både spennende og godt skrevet. Romanen belyser flere sider ved et Afghanistan på randen av sammenbrudd i tiden etter at russerne hadde trukket seg ut av landet på 1990-tallet. Den ga meg dessuten lyst til å gjenoppfriske Dostojevskijs roman "Forbrytelse og straff" om Raskolnikov, som jeg leste da jeg var i midten av 20-årene. Jeg gir den terningkast fem.

Utgitt: 2011
Originaltittel: Maudit soit Dostoievski
Utgitt i Norge: 2012
Oversatt fra fransk: Egil Halmøy
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 234 ( )